Barnevernet i Tønsberg startet forfølgelse av en familie, som har vart i over 8 år! Er det i det hele tatt lovlig?!
0
0
I denne saken er vi vitne til hvordan barnevernet brukes mot folket isteden for å være til hjelp. Redaktør av Bullo TV har vært i kontakt med familien ved flere anledninger tidligere, disse barn som det dreier seg om i denne historien har hele tiden vært svært åpne, harmoniske og livsglade. Det er ingen tvil om at denne familien har blitt forfulgt av myndighetene av andre årsaker enn at de ikke kan ta vare på barna sine. Økonomien til familien var det tydeligvis heller ikke noe i veien med.
Se og hør, barnevern-aktivist, Rune Fardal fortelle om hvordan og hvor barna ble tatt fra sine foreldre i begynnelsen av mars.
Moren til barna forteller deres versjon av historien, og har lagt den ut på facebook som er familiens måte å få ut sin versjon av sannheten. Hun har samtidig på sin facebook side lagt ut flere navn på de som har medvirket i saksgangen på et eller annet vis. Vi i Bullo TV ser ingen grunn til å skjerme offentlig tjeneste-personer i denne saken, derfor har vi lagt uten moren sin historie akkurat slik som hun selv har lagt den ut på sin åpne facebook side. Moren oppfordrer til deling i sin helhet, slik at alle kan et innblikk i hvor ille barnevernet oppfører seg mot foreldre og barn.
ERFARINGER MED BARNEVERNET
Kapittel 1 – Tønsberg.
I begynnelsen samarbeidet vi med barnevernet etter beste evne. Vi stilte opp på møter, tolererte informasjonsinnhenting, undersøkelser og tiltak. Vårt samarbeid ble brukt til å bygge opp en stor mengde påstander. Over tid ble det utformet en historie bestående av faglig udokumenterte påstander av ulik art og alvorlighetsgrad. Dokumenter ble forfalsket og virkeligheten fordreiet i et utall ulike variasjoner, og hendelser som ble påført oss med trusler, tvang og makt ble rutinemessig fremstilt som frivillige. I begynnelsen besøkte BV vårt hjem ukentlig, med representanter som opptrådte sivilisert, under forhåndsavtalte møter. Mot slutten av perioden ble vi oppsøkt hjemme uten forvarsel opp til tre ganger daglig, av bl.a. saksbehandlere, barnevernvakten og uniformert politi, til alle døgnets tider. Disse krevde å komme inn til oss og snakke med oss, noen ganger sent på kvelden hvor de kom inn på soverommet vårt og slo på lyset mens babyen sov eller ble ammet. Andre ganger tidlig om morgenen, hvor de vekket oss og vi fikk beskjed om at vi hadde sovet for lenge.
Vi oppholdt oss til slutt utenfor hjemmet så mye som mulig, da det ikke lenger var mulig å slappe av hjemme. Det første kapittelet i saken kulminerte i at mor og barn ble bortført fra hjemmet mot sin vilje av barnevernets saksbehandlere og politi, under verbale trusler om øyeblikkelig akuttvedtak. (En hendelse som på vanlig vis er beskrevet som «frivillig» i alle skriftlige dokumenter.) Etter dette har vi ikke kunnet bruke vårt tidligere bosted, en eiendom som vi har hatt mange planer for og som har vært i familiens eie i 70 år, men som vi nå har mistet.
Barnevernet produserte sine såkalte dokumenter i vanvittig mengde og hastighet. De arbeidet aktivt for å tilbakeholde papirene fra innsyn så lenge som mulig, og det krevde ofte flere måneders arbeid bare for å få utlevert et enkelt møtereferat, som så måtte gjennomgås, sammenholdes med lydopptak, og korrigeres. Våre krav om rettinger i dokumentene ble aldri hensyntatt, ikke en eneste gang. Vi anslår at hver time vi tilbrakte i disse møtene tok opp en hel arbeidsdag i etterarbeid. Barnevernssakene tok etter hvert over hele livet, både på grunn av rent tidsforbruk og på grunn av psykologiske virkninger. Det ble umulig å opprettholde normal drift av familiens firma gjennom 15 år, og mors jobb og studier måtte legges på is. Vi har fått to karrièrer ruinert som direkte følge av hendelsene, og er påført direkte økonomiske tap på rundt to millioner kroner årlig kun i form av tapte inntekter. Sakens totale økonomiske konsekvenser har i skrivende stund rundet 20 millioner kroner og vel så det, UTEN å medregne noen form for oppreisning, helsemessige konsekvenser, tapte leveår. (Et liv som dette er i vår bok for tapte leveår å regne. Barnas tapte leveår er uerstattelige.)
Barnevernssakene startet på vår første dag som foreldre. Barnevernet oppsøkte oss på sykehusets barselavdeling og bestemte at sykehuset ikke skulle la oss reise hjem. Vi ble altså holdt på sykehuset med tvang, selv om vi ikke ble informert om dette på gjeldende tidspunkt. Påstanden var på dette tidspunktet at det var for mye rot hjemme hos oss til at vi kunne få lov til å være der. Barnevernet opptok det meste av fars tid de første dagene og fremsatte mange påbud og krav, som vi etterfulgte. De gjennomførte en undersøkelse som ble henlagt. Saken ble senere tatt opp igjen etter at familien hadde bedt om hjelp til å løse et problem.
I stedet for å søke dialog og problemløsning mellom partene forsøkte BV fra dette øyeblikket med alle midler å splitte familiens medlemmer fra hverandre. Barnevernets saksbehandlere bestemte seg for å forby oss å bo sammen, snakke sammen eller møtes. Det ble nødvendig å fravike fra barnevernets påbud for å opprettholde familielivet (og selve livet). Det påtvungne oppholdet på krisesenter varte i to uker, med stadige trusler, regler og overvåkning.
Barnevernet intensiverte innsatsen etter dette. Vi ble pålagt COS-terapeut som skulle filme barnet hjemme, noe som resulterte i ulovlig deling av dokumentasjon og grove dokumentforfalskninger. Foreldre ble forsøkt presset til å signere dokumenter de ikke hadde fått lese, og gi blankofullmakt for dokumenter som ikke ennå var utarbeidet. Vi ble etter hvert oppsøkt hjemme konstant og uten forvarsel, hvor individer lusket rundt utenfor huset for om mulig å oppfange husbråk. Barnevernet organiserte til slutt en operasjon i samarbeid med barnehage, hvor barnet, som var for ungt til å kunne redegjøre effektivt for hva som foregikk, ble utsatt for dårlig behandling av de ansatte i barnehagen, på ordre fra barnevernet.
Vi ble av barnehagens styrer beordret til å søke psykologhjelp, hvorpå barnehagen meldte bekymring til barnevernet da vi ikke etterkom hennes krav. Familien hadde på dette tidspunkt fått nok, og avviste til slutt barnevernet i døren da de ikke kunne fremvise etterspurt dokumentasjon. Barnevernet valgte da å skille familiens medlemmer med makt, og forsøkte så å tvinge oss til internering på mødrehjemmet «Vilde» ved hjelp av dokumentforfalskninger og til slutt en sak for fylkesnemnda basert på dette falskneri. Vi ble til slutt nødt til å forlate hjemmet vårt i Tønsberg, og flyttet inn hos en fjern slektning som samtykket til at vi kunne bo i huset hennes. (Barnevernet godkjenner kun flytting til det de definerer som familie.
Vi ble i realiteten tvunget av ansatte i barnevernet til å flytte fra vårt hjem og inn i hjemmet til vår slektning.)
Bekymringsmeldingene har tikket inn jevnt og trutt, første gang fra en ambulansesjåfør, deretter fra ulike representanter for barnevernvakten og muligens også fra BV selv, og til slutt fra barnehage. Meldingene inneholder en mengde ulike bekymringer og er skrevet for å forvirre og fortvile, men hovedtemaet har i sakens første kapittel dreiet seg om barnets såkalte «skjevutvikling», som er ugjenkallelig motbevist ved ekspert-uttalelse som vi så oss nødt til å skaffe i anledning behandling i fylkesnemnd.
(Det fremgår av denne ekspertens informasjon at barnet på tidspunktet var for ungt til å gjennomgå tester for utvikling og evnenivå, og at denne type kartlegging ikke er ment for barn under 3 år. Dette i tillegg til at selve termen «skjevutvikling» ikke har noen spesifikk betydning innen fagene medisin eller psykologi, gjør at hele saken – i tillegg til å være et mesterverk i forfalskninger, manipulasjon og ren terror – i sin helhet har vært basert på ufaglig og uvitenskapelig grunnlag.)
Som i flere BV-saker vi i årenes løp er blitt kjent med, er det også i første kapittel av denne saken vært en plan å stemple foreldre med falske diagnoser. Det fremgår av dokumenter som er utarbeidet for vårt opphold på mødrehjemmet «Vilde» at det her har vært planlagt IQ-tester og personlighetstester av begge foreldre, i tillegg til ulovlige tester av vårt barn, for å påvise (oppkonstruere) henholdsvis psykisk utviklingshemning, personlighetsforstyrrelse og «skjevutvikling». Vi er etter omfattende studier av en rekke BV-saker kjent med at mødrehjemmet «Vilde» har drevet testing av sine gisler i en årrekke, både med tester som ikke er godkjent for formålet og med personell som ikke har kvalifikasjoner til å utføre oppgaven.
Tønsberg barneverns grove lovbrudd i alle sine former er forsøkt anmeldt til politiet i samme by, uten at dette har latt seg gjennomføre. Vi er godt kjent med de tette båndene mellom disse etater, og politiets rolle som tause garantister for at barnevernernes ordre blir fulgt uten protester. Som det har vist seg er politiet også mer enn villige til å etterforske åpenbart falske saker konstruert av BV mot uskyldige ofre, bare for å trakassere, men fraskriver seg ansvaret for å etterforske selv de groveste lovbrudd utført av offentlig ansatte – inkludert rene drap. Vi har latt oss fortelle at de to etatene i denne byen arrangerer fester sammen jevnlig, hvor de også vil ha god anledning til å bli enige om fordeling av godene fra sin felles virksomhet.
MEDVIRKENDE:
Ellen Fisher, BV-leder Tønsberg
Ingunn Grude, BV-teamleder Tønsberg
Dag Christian Vinghøg, kommuneadvokat Tønsberg
Heidi Lauritzen, COS-terapeut
Kjersti Fluge, styrer Råelåsen barnehage
Tone, Inger m.fl., frivillige ved Krisesenteret i Tønsberg
Et tyvetalls saksbehandlere som kom og gikk, inkl.
Linn Wennerød
Kristine Nilsen
Emilie
Ann Kristin Lorentzen
Tonje Klitzing
Barne- og familiesenteret Vilde i Horten
To politifolk som passivt medvirket til bortføring fra hjemmet
Tre politiadvokater m.fl. som hindret/nektet mottak og registrering av anmeldelse
Representant fra Drammen fylkesnemnd som valgte å ta saken til behandling
Bekymringsmeldinger
Line Hettervik, ambulansearbeider, Sykehuset i Vestfold
Therese Hansen, ambulansearbeider, Sykehuset i Vestfold
Linn Annette Berg Mæhlum, Helsesykepleier, Slagen Helsestasjon
Se og hør familieforkjemperen Rune Fardal diskutere barnevernet generelt:
Kapittel 2 – Sarpsborg
Da vi måtte flytte fra vår hjemkommune kom bekymringsmeldingene etter. Tønsberg barnevern ønsket imidlertid ikke å flytte over hele haugen av forfalskede papirer, men nøyde seg med å redusere saken til et sammendrag på et par sider. Sarpsborg barnevern tok i dette tilfellet sin selvstendige undersøkelsesplikt på alvor, og saken ble dermed omgjort til en vanlig tremåneders førstegangs undersøkelse. Ettersom familien hadde gjort spesialistundersøkelse fra nevropsykolog måtte den falske hovedbekymringen «skjevutvikling» nå falle bort. Vi stilte oss fullt ut til rådighet og samarbeidet om alle foreslåtte møter, hjemmebesøk og observasjoner i denne første tremåneders-undersøkelsen.
Vi fikk inntrykk av at de to saksbehandlerne som var ansvarlige for undersøkelsen forsøkte å dokumentere sine funn og observasjoner så sannferdig som mulig. Det ble ikke avdekket noe som helst bekymringsverdig på noen måte under undersøkelsen. Vi fikk gode skussmål, saksbehandlerne gav uttrykk for stor lettelse over å møte et barn som ikke på noen måte passet til de horrible beskrivelsene fra Tønsberg barnevern og deres informanter. Den erfarne saksbehandleren sa muntlig til oss i det øyeblikket hun var kommet inn døren, at hun ville oppdaget det med en gang dersom det hadde vært noe som helst hold i fremstillingen av vårt barn som Tønsberg barnevern hadde konstruert.
Det ble imidlertid konstruert opp en rekke forsøk på logiske «forklaringer» på diverse forhold fra saksbehandlernes side, da de prøvde å få ting fra diverse uvirkelige beskrivelser av oss til å henge sammen med observasjonene de gjorde. Vi pekte med en gang på slike feilslutninger og fikk dem erstattet med de virkelige faktaopplysningene i saken. Sarpsborg barnevern ble gjort oppmerksom på viktigheten av nøyaktig og rask rapportering, at familien måtte få lese og godkjenne utarbeidet dokumentasjon samt rask deling av all dokumentasjon til oss.
Det ble satt opp egne møter og brukt mye tid på å gjennomgå alt som tidligere hadde skjedd i saken, og alt ble grundig dokumentert skriftlig etter hvert møte, slik at det for fremtiden ikke skulle kunne foreligge den minste tvil rundt noe som helst. De barnevernsansatte var ikke i stand til, ville ikke, eller fikk ikke lov til å bruke tiden som trengtes for å utføre dokumentasjonsarbeidet på en tilfredsstillende og detaljert måte. En mengde dokumentasjonsarbeid måtte derfor utføres av familien selv og innleveres til barnevernet. Vi kan på denne bakgrunn garantere at barnevernet har mottatt all relevant informasjon om oss som omhandler samtlige av deres bekymringer fra denne undersøkelsesperioden og fra tiden før saken ble overført til deres kontor. Til tross for at Sarpsborg barnevern kontinuerlig etterspurte og purret på dokumentasjon i et halvt år, ble dokumentene de ønsket å se ikke oversendt til dem fra Tønsberg.
Da barnevernets tilmålte undersøkelsesperiode var utløpt og det var på tide å konkludere, ville Sarpsborg barnevern ikke avslutte saken. Det forelå ingen negative funn eller konkrete bekymringer. Barnevernet fremsatte nå vage uttalelser om at saken ikke var blitt undersøkt godt nok. Saksbehandler prøvde på tomannshånd å unnskylde seg, berolige oss med at de «bare» trengte et par flere møter for å konkludere, osv., og gav uttrykk for at det ikke var hun personlig som ønsket å forlenge saken. Vi gav nå klart uttrykk for at det var på tide for barnevernet å henlegge sine grunnløse bekymringer som nå var avkreftet av både ekstern dokumentasjon og det aktuelle barnevernkontorets egne funn.
Kontoret fattet vedtak om å forlenge undersøkelsen med tre måneder, med en svært vag begrunnelse og uten at det ble oppgitt noen gyldig grunn for forlengelse slik dette er beskrevet i lov. Det ble på dette tidspunkt tydelig for oss at noen ved kontoret av en eller annen grunn ikke ønsket å la oss være i fred, eller at noen ble presset utenfra til å fortsette saken uten gyldig grunnlag. Vi fikk inntrykk av at begge våre saksbehandlere var klare til å avslutte med henleggelse, men at teamleder ikke tillot dette. Det ble lagt frem forslag til nye møter og undersøkelser, såkalte observasjoner hjemme og i barnehagen. De ville komme og se på oss mens vi spiste middag og ved leggetid, og oppsøke barnet i barnehagen mens hun var alene uten foreldrene til stede. Barnevernet ringte til barnehagestyrer og avtalte observasjoner i barnehagen bak foreldrenes rygg, til tross for at vi hadde gitt tydelig beskjed om at vi krevde å informeres i forkant og uten at vi hadde samtykket til noen av disse observasjonene. Dette skulle senere fremstilles skriftlig som om møter var blitt avtalt med oss men at vi ikke stilte opp til avtalt tid. Foreldre ble informert av barnehagestyrer om barnevernets planer om å komme til barnehagen uten vårt samtykke, og vi så oss nødt til å holde barnet hjemme. Vi ønsket ikke å delta i videre grunnløse og ulovlige barnevernsundersøkelser, påtvunget oss under dekke av frivillighet.
Vi bad om tydeligere begrunnelse for vedtaket om forlenget undersøkelsestid. Grunnen som nå ble oppgitt var at man fortsatt ventet på dokumenter fra Tønsberg. Vi påklaget vedtaket om forlengelse av undersøkelsestiden på bakgrunn av mangel på gyldig begrunnelse, og informerte barnevernet om at de ikke hadde gyldig grunn til å gjennomføre undersøkelser. Etter dette hørte vi ingenting fra dem i flere uker. Vi forsøkte en rekke ganger å ta kontakt for å få klarhet i situasjonen, men alle våre henvendelser ble nå besvart med «vi ringer tilbake senere». De ringte aldri.
Barnevernet i de ulike kommunene begynte i denne perioden å sende bekymringsmeldinger frem og tilbake mellom seg, med ulike bekymringer og begrunnelser fra gang til gang. Felles for disse
meldingene var et totalt fravær av faglig begrunnede og gyldige grunner til bekymring. Dette holdt de på med i flere måneder, og skapte derved mye frykt og uro for hele familien. Med erfaringene fra Tønsberg friskt i minne og mye kunnskap om barnevernets kjente fremgangsmetoder fra en rekke groteske saker over hele landet, kunne vi herved ikke lenger føle oss trygge på vår nye bostedsadresse. Vi tilbrakte mye tid på vår gård på Sørlandet,
hvor vi fortsatt følte oss fri, et sted det ikke var knyttet minner om traumatiske overgrep fra offentlige myndigheter. (Når barnevern og politi først har besudlet en eiendom, om det så «bare» skulle dreie seg om tilstedeværelsen av disse etatene uten fysisk vold, vil de fleste som har opplevd disse etatene på kroppen bære med seg minner knyttet til boligen og stedet. Det finnes utallige beskrivelser av fenomenet, som bl.a. kan gi seg utslag i frykt for forbipasserende biler, frykt for å åpne døren når noen ringer på, frykt for å åpne konvolutter med offentlig stempel. Så beryktet og berømt er disse etatene for sin fremferd at et eneste besøk, eller trussel om besøk, kan være nok til å ta bort freden fra stedet for alltid.)
Ettersom Sarpsborg barnevern nå (på samme måte som Tønsberg barnevern tidligere) med sin makt-, trussel- og tvangsbruk nå hadde eliminert barnets mulighet for å kunne føle seg trygg i barnehagen sin, sa vi fra oss barnehageplassen vår i Sarpsborg.
Vår tidligere erfaring tilsa at den plutselige stillheten og kontaktunndragelsen fra barnevernet kunne tyde på at noe ondskapsfullt var under planlegging. Situasjonen gjorde oss etter hvert så urolige at vi valgte å reise ut av landet for en periode for å kunne leve livet vårt i fred. Vi informerte barnevernet om at vi ville reise på ferie, da de likevel ikke så ut til å ville ha kontakt med oss.
Da forlenget undersøkelsestid var over, ringte saksbehandler og leste opp hva som sto i sluttrapporten. Hun fortalte at hun ville sende den så fort teamleder hadde signert den. Teamleder brukte 3 uker på dette, og da rapporten endelig kom oss i hende var den ganske annerledes enn det som ble lest opp av saksbehandler. Det var nå tilført at familien ikke hadde møtt til avtalte møter, at barnevernet «ikke visste hvor familien befant seg», og at familien hadde «flyttet tilbake Tønsberg». De to kontorene sendte bekymringsmeldinger frem og tilbake mellom seg og det ble opprettet saker ved begge kontorer frem og tilbake. Slik holdt de saken gående over en periode på flere måneder.
Før sommerferien i 2019, etter rundt ett års totalt grunnløs trakassering som involverte begge barnevernkontorer, kom Sarpsborg barnevern plutselig frem til at de skulle henlegge saken. Vi fikk tre-fire måneders ro, så tikket neste bekymringsmelding inn fra en helsestasjon i Tønsberg, som vi hadde flyttet fra over et år tidligere. Helsestasjonen var bekymret for at vi ikke hadde møtt opp til kontroll hos dem. Det ble opprettet ny sak ved barnevernet i Sarsborg, og vi så oss nødt til å benytte ekstern bistand for første gang i saken. Møte ble avholdt med far og vår representant tilstede og saken ble henlagt uten bekymring i første møte. Teamleder innrømmet i dette møtet muntlig å ha lagt til falske opplysninger i den nevnte sluttrapporten.
Dagen etter møtet ble vårt andre barn født ved planlagt hjemmefødsel på vår adresse i Sarpsborg.
MEDVIRKENDE:
Gro A. Elvestad, BV-avdelingsleder Sarpsborg
Lene Granstrøm, BV-teamleder Sarpsborg
Hanne H. Jørgensen, fagkoordinator
Saksbehandlere
Hege Nordahl Bordevik
Beate
Kaja Larsen
Kapittel 3 – Øst-Agder
Etter en svært vellykket planlagt hjemmefødsel tok vi med oss den nyfødte til nyfødtkontroll ved sykehus. Planen var å tilbringe barseltiden sammen som familie i fred og ro på Sørlandet. Vi fikk tilbringe omtrent 4 døgn i huset vårt, før helvete braket løs: Vi fikk besøk av en gammel venn. Vennen vår hadde med seg en fin innpakket gave til babyen og kom for å hilse på oss og gratulere. Var hos oss lenge og snakket om løst og fast. Da hun skulle dra ut på ettermiddagen, kom hennes egentlige ærend frem: Trøbbel var i anmarsj. Flere naboer i bygda, som kjente til våre tidligere opplevelser med barnevernet fordi vi hadde fortalt dem om det, var blitt observert og overhørt mens de planla hvordan de skulle få organisert et nytt terrorangrep mot oss, med det lokale barnevernet i spissen.
På grunnlag av de talløse historiene som er blitt offentliggjort av modige mennesker over lang tid, visste vi hva vi måtte gjøre. Babyen sov fredelig på soverommet da vi fikk beskjeden. Jeg falt spontant sammen på gulvet i entreen og gråt ved tanken på hva vi hadde foran oss. Det var midt på kalde vinteren og babyen vår var under to uker gammel. Vi hadde planlagt og ordnet alt og jeg hadde gledet meg til endelig å kunne slappe av og nyte denne tiden. Jeg gjenvant fatningen etter noen sekunder og vi tilbrakte hele natten med å pakke det aller mest nødvendige, sjekke at alt overvåkningsutstyr og andre sikkerhetsmekanismer fungerte, og så reiste vi ut i det ukjente. Å bli værende hjemme i denne situasjonen var ikke et alternativ.
De anonyme bekymringsmeldingene fra disse naboene er verd å studere. Her er det snakk om ren ondskap, dette er meldinger nøye designet for å utløse inngripende tiltak. Våre naboer hadde på meldetidspunktet innehatt informasjon om barnevernssaken vår i over et år, men hadde ventet til den nyfødte var på plass slik at de kunne slå to fluer i en smekk. Hovedinnvendingen denne gangen var at familien «ikke hadde vært på den lokale helsestasjonen», informasjon som helsestasjonen hadde gitt dem da de ringte og spurte! De bekymret seg videre bl.a. fordi de ikke visste «om barnet var født». Barnevernet mottok ordre og rykket ut, sprengte seg inn gjennom inngangsdøren og gjennomsøkte huset. De fant imidlertid ikke det de lette etter, og med uforrettet sak bestemte de seg for å henlegge – bare for å sende bekymringsmelding til Sarpsborg!
Menneskene bak disse ugjerningene eier INGEN skam, dette er et prakteksempel på norske landsbygder som styres av lokale maktnettverk og åpenlyst opererer totalt utenfor demokratiske prinsipper og kontrollmekanismer. Naboer fra denne gjengen skulle senere benytte anledningen til å undersøke eiendommen vår og ta med seg forskjellige ting derfra, titte inn gjennom vinduer og kjenne etter på døren om den var låst. De har tidligere vært ansatt som helsesøster, saksbehandler i BV, og fengselsbetjent. You couldn’t make it up.
Vi reiste ut av landet og kom ikke tilbake før nesten et år senere. Vi måtte finansiere ekstra bolig, reiser, helsekontroller og innkjøp av en rekke nødvendig utstyr som vi ikke hadde hatt mulighet til å frakte med oss hjemmefra. Vi satt nå med to bolighus vi av sikkerhetsmessige årsaker var forhindret fra å benytte, som vi ikke hadde hatt mulighet til å rydde og rengjøre før avreise, og alle faste og løpende kostnader på disse, uten mulighet til å få gjort nødvendig vedlikeholdsarbeid eller annet ettersyn. Kaoset og skadene som barnevern og politi sammen står ansvarlig for i denne saken er det totale vanvidd, både når det gjelder materiell skade/ulempe og når det gjelder skade/ulempe for vår familie.
Det skulle gå flere år før neste hendelse, men den kriminelle nabogjengen fra bygda i Øst-Agder hadde ikke tenkt å stoppe her.
HOVEDANSVARLIGE
Knut Hagen, barnevernleder Øst-Agder interkommunale barnevern
Politisjef i Arendal og Tvedestrand
Se video-klipp hvor Fardal kritiserer barnevernet på et generelt grunnlag:
Se gjerne hele videoen her:
Som sagt tidligere det er tøffe tak når barnevernet går til verks.
Hvordan er det mulig å gjøre så brutale ting mot foreldre og barn uten noe som helst grunnlag i barnets beste?
Følg gjerne med på Rune Fardal sin egen kanal på Youtube:
Odd-Erik Helgesen
Redaktør Bullo TV
Se gjerne annet:
Barnevernet brukes mot folket! Rune Fardal støtter opp om foreldre som har mistet sine barn
Det norske barnevernet får gjennomgå i ny film!
Måtte i fengsel på grunn av kritikk mot barnevernet!
